I dag våknet jeg til at det begynte å snø lett, og det var ikke noe problem å komme seg på jobb. Et par timer senere skulle jeg til Oslo og nå begynte det å bli skummelt på veien. Brøytebilene kjørte ikke ofte og det kom mye snø på veibanen. Etter en halvtimes kjøres begynte dashbordet til den nye bilen vår å lyse opp som et juletree, og motoren mistet effekt. En kjapp stopp og opp med instruksjonsboka, og vips kunne jeg fastslå at jeg hadde svikt i dekk, svikt i stabilisatoren, svikt i glødemotor og litt ymse. Vi tok sjansen og kjørte tilbake for å bytte bil. Det var en og en halv time bortkastet.
Nå hadde snøværet begynte å vise seg fra sin sterke side, og det lavet ned i kombinasjon med kraftig vind. Inn til Oslo var det knapt brøytet og hastigheten var aldri over 80, stort sett nede i 60. Vi kom oss inn til Oslo, og fikk gjort det vi skulle. Etter et par timer var det på tide å dra hjem igjen. Nå var veiene enda dårligere, og fra Oslo til Tønsberg lå vi i ca 60 kmt, i 100 sonen. Når vi kom til Tønsberg gikk farten ned til 40 kmt, så det virket en periode om at vi aldri skulle komme frem igjen. Men det gjorde vi, med livet i behold, dog kraftig forsinket.
Må si at det har vært en av de verste bilturene jeg har hatt i slikt vær, i alle fall i så mange timer. Skuldre og nakke, samt armene er støle som bare det etter å ha måtte styre bilene hele tiden. Bilen ville gjøre alt annet enn å kjøre rett i sporene.
Kom meg hjem igjen til Larvik litt over syv, etter det har jeg bare sett på TV og nå er det sengen.
Torsdag- bursdag på Solplassen
Jeg var jo invitert på bursdags middag ute på Solplassen nå på torsdag. Det var Adnan som var kokk denne dagen, og han skulle diske opp med et skikkelige gode retter, basert på skampi. Vi ble sittende å prate ute på kjøkkenet, mens Rikke dro for å handle litt og hente barna.
Det er ikke rart at maten smaker så godt når Adnan lager den, for han bruker litt av og litt av det, og plutselig har man en kjempe god rett.
Det ble servert to retter og begge var utrolige gode, til og med Adnan ikke var helt fornøyd med maten. For meg var det helt perfekt i alle fall.
Etter maten ble det mer prat, og så kommer jeg jo ikke unna av at de to minste krever nokså mye oppmerksomhet. Og de skal ha den på samme tid, og helst oppåhverandre, så litt diskusjon blir det jo. Og det er ofte lille Ariana som får det som hun vil, for hun kan skrike høyest.
Det var uansett en kjempe fin dag på Solplassen, som alltid.
