I dag er det 10 år siden terror angrepet på Word Trade Center og Pentagon i USA, en av de virkelige store hendelsene i min levetid. Denne dagen har påvirket mye av verden de siste 10 årene.
Krigen mot terror har pågått siden den gang, og nå i mai i år greide spesialsoldater fra USA å drepe Osama Bin Laden, som hadde lekt katt og mus med USA i 10 år. Etter Bin Laden har også andre topper i Al-Qaeda blitt drept i ulike angrep, men fortsatt regnes Al-Qaeda som en stor trussel i hele verden.
I Norge opplevde vi nylig vårt første terror angrep siden andre verdenskrig, og hendelsene kunne like godt vært tatt ut av en film, eller det man trodde ville skje i andre land, bare ikke i Norge. 77 drepte, de fleste i skytingen på Utøya. Men her i Norge var det ikke Al-Qaeda som angrep, men en etnisk norsk mann. Og kanskje det var det beste når det først skulle skje, for hvordan hadde det blitt her i landet om det var Al-Qaeda som hadde angrepet oss?
Hvor var du den 11.september spørres det ofte, og jeg som alle andre husker nok hva en gjorde denne dagen.
Jeg jobbet fortiden i Widerøe og holdt til pÃ¥ hovedkontoret i Bodø. Jeg drev med et prosjekt og bodde pÃ¥ SAS Hotellet, der jeg hadde bodd sÃ¥ og si hele 2001. Jobbet som «vanlig» overtid og kom «hjem» pÃ¥ hotellet ved fem tiden. Det som var rart var at Taxi sjÃ¥føren fra kontoret til hotellet ikke sa noe, og heller ikke hadde pÃ¥ nyhetene i bilen. Da jeg kom pÃ¥ hotellet var det ganske stille til Ã¥ være ettermiddagen. Jeg gikk inn pÃ¥ Narvesen der jeg kjøpte «middagen» min, en pølse i brød. Heller ikke her fikk jeg noen indikasjon pÃ¥ at noe hadde skjedd. Det ble aldri noe skikkelig middag pÃ¥ meg denne dagen.
Først da jeg kom opp på rommet mitt, og slo på TV skjønte jeg at noe stort hadde skjedd. Ikke lenge etter ringer mamma og lurer på om jeg ser på TV. Det ble CNN resten av kvelden for min del. Da jeg kom hjem hadde begge tårnene i World Trade Center rast sammen, men jeg fikk med meg at bygning 7 raste sammen en rekke timer etter de to tårnene.
Nyhetene berte preg av kaos, slik som det var her i Norge 22. juli. Ingen visste helt hva som hadde skjedd, og hva som kom til å skje. Men alle skjønte at dette var stort, og et alvorlig angrep på USA og egentlig hele verden.
Jeg husker ikke helt når jeg la meg, sov ikke noe bra de få timene før jeg reiste på jobb igjen. Det var mye som surret rundt i hodet. I tillegg jobbet jeg jo i et flyselskap og jeg skjønte jo at vi kom til å bli påvirket. Og de første tegnene var på plass da jeg ankom kontoret morgenen etter. Alle innganger med unntak av hovedinngangen var sperret, det var militære vakter rundt bygget, som lå helt inntil selve rullebanen, og hangarene som rommer F16 flyene. Det var vakter inne i hovedinngangen, og alle måtte vise ID for å komme inn.
I dagene som fulgte merket jeg også at sikkerheten var en helt annen da jeg var ute å fløy. Det var køer i sikkerhetskontrollene, og alt ble slått ned på. Jeg hadde en liten saks i toalettmappen, en liten sysaks. Den ble oppdaget og tatt fra meg. Skrutrekkere osv som jeg alltid hadde med meg i pcvesken kunne jeg bare glemme. Metalltuppene i militærstøvlene mine ble et problem gjentatte ganger, og jeg måtte gå i sokkelessen gjennom kontrollen mang en gang.
11.september er en dag jeg alltid vil huske, og som vil påvirke både mitt og andres liv fremover.
